Hva skjedde på gården, 8.mai 1945?

FLAGGET PÅ LOFTET

Ute i hagen på gården sto det en flaggstang, men under krigen var det ikke lov til å flagge med det fine flagget vårt, så den stod tom i 5 lange år. De fleste nabogårdene rundt oss hadde flaggstenger, men ikke noe flagg.

Innhuset på gården ble bygd om akkurat da krigen brøyt ut, så det var jo mye nytt på Sem. Loftet blei ett oppbevaringssted, og det var en hylle under skråtaket der flagget ble gjemt. Åshild, lillesøsteren min og jeg var alltid spente på å se flagget, men vi ble advart mot å ta det ut, eller i det hele tatt la noen få vite hvor flagget var. Så vi lot det være i fred.

Den 8.mai 1945 var en strålende solskinnsdag. Vi hadde ikke radio på Sem før etter krigen, men alle visste at NORGE VAR FRITT! Nyhetene ble spredd som ild i tørt gress. Selv vi ungene ble elleville uten virkelig å forstå riktig alt sammen.

Vi samlet oss ute i hagen alle sammen. Far hadde gått på loftet for å hente flagget, og det var nesten som en andakt. Vi fulgte etter han ned til flaggstanga, og stod og så på hvordan han knyttet snorene sammen, og sakte men sikkert ble flagget heist, opp – opp, til det kom til toppen. Der hang det rett ned i et sekund, og så kom det liksom en liten bris og beveget flagget til det begynte å vaie litt fram og tilbake.

3 fine jenter

Så begynte vi å se etter hva som hendte på nabogårdene. Det første flagget vi så var hos naboen, så kom flaggene oppe på Grini og flere steder over Grinihaugen, og vi kunne se glimt av mange flagg i rødt, hvitt og blått opp mot Gjerpen kirke. Vi kunne liksom ikke rive oss løs fra opplevelsen. Vi begynte å gå tilbake til huset, men måtte snu oss mange ganger for å se på flagget som vinket til oss i solen.

Dagen tok liksom ikke slutt. Det var en ting etter den andre, alt med latter og godlynte utrop. Det var en ny fred og forventning i hjerte og sinn.

På ettermiddagen kom vi barna sammen med de andre barna på Sem. Naboen vår, Helge, hadde en Chevrolet varevogn som hadde stått i vognskjulet i alle disse årene. Den ble kjørt ut i gården og vasket og polert. Han hadde en tilhenger med høye grinder på. Den ble sopet og vasket ren. Helges yngste bror hjalp til med å dekorere bilen og tilhengeren. Store bjørkekvister ble kuttet ned og spikret på de høye grindene på tilhengeren, og den ble også dekorert med mindre flagg. Hvor kom de fra alle disse tingene som hadde blitt gjemt i fem år? Alle ville hjelpe til, og omsider var tilhengeren så fin og pyntet, nesten som en brud.

Helge og kona, Signy hadde invitert alle som ville bli med, på en kjøretur rundt i grenda etter melketid. Mor, Åshild og de mindre barna satt inne i bilen med Helge og Signy, mens vi større var ute på tilhengeren. Det var så mange mennesker rundt oss at det blir vanskelig å huske navn og slikt etter så mange år.

Så begynte turen med mye skrik og skrål: Hurra for Norge! Vi er fri! Vi er fri! Hurra, hurra, hurra! Så sang vi nasjonalsangen om igjen og om igjen! Det tok ikke slutt. Det var Norges frihetsdag som ble feiret! Det måtte bli feiret!

Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem…….

Med ønske om en riktig god frigjøringsdag!

Vesla, mai 2015

Tusen takk til tante Anne for en innholdsrik beskrivelse av frigjøringsdagen 1945.

Innlegget ble også publisert i 2015.

Hva skjedde på gården 8.mai 1945?

FLAGGET PÅ LOFTET

Ute i hagen på gården sto det en flaggstang, men under krigen var det ikke lov til å flagge med det fine flagget vårt, så den stod tom i 5 lange år. De fleste nabogårdene rundt oss hadde flaggstenger, men ikke noe flagg.

Innhuset på gården ble bygd om akkurat da krigen brøyt ut, så det var jo mye nytt på Sem. Loftet blei ett oppbevaringssted, og det var en hylle under skråtaket der flagget ble gjemt. Åshild, lillesøsteren min og jeg var alltid spente på å se flagget, men vi ble advart mot å ta det ut, eller i det hele tatt la noen få vite hvor flagget var. Så vi lot det være i fred.

Den 8.mai 1945 var en strålende solskinnsdag. Vi hadde ikke radio på Sem før etter krigen, men alle visste at NORGE VAR FRITT! Nyhetene ble spredd som ild i tørt gress. Selv vi ungene ble elleville uten virkelig å forstå riktig alt sammen.

3 fine jenter

Vi samlet oss ute i hagen alle sammen. Far hadde gått på loftet for å hente flagget, og det var nesten som en andakt. Vi fulgte etter han ned til flaggstanga, og stod og så på hvordan han knyttet snorene sammen, og sakte men sikkert ble flagget heist, opp – opp, til det kom til toppen. Der hang det rett ned i et sekund, og så kom det liksom en liten bris og beveget flagget til det begynte å vaie litt fram og tilbake.

Så begynte vi å se etter hva som hendte på nabogårdene. Det første flagget vi så var hos naboen, så kom flaggene oppe på Grini og flere steder over Grinihaugen, og vi kunne se glimt av mange flagg i rødt, hvitt og blått opp mot Gjerpen kirke. Vi kunne liksom ikke rive oss løs fra opplevelsen. Vi begynte å gå tilbake til huset, men måtte snu oss mange ganger for å se på flagget som vinket til oss i solen.

Dagen tok liksom ikke slutt. Det var en ting etter den andre, alt med latter og godlynte utrop. Det var en ny fred og forventning i hjerte og sinn.

På ettermiddagen kom vi barna sammen med de andre barna på Sem. Naboen vår, Helge, hadde en Chevrolet varevogn som hadde stått i vognskjulet i alle disse årene. Den ble kjørt ut i gården og vasket og polert. Han hadde en tilhenger med høye grinder på. Den ble sopet og vasket ren. Helges yngste bror hjalp til med å dekorere bilen og tilhengeren. Store bjørkekvister ble kuttet ned og spikret på de høye grindene på tilhengeren, og den ble også dekorert med mindre flagg. Hvor kom de fra alle disse tingene som hadde blitt gjemt i fem år? Alle ville hjelpe til, og omsider var tilhengeren så fin og pyntet, nesten som en brud.

Helge og kona, Signy hadde invitert alle som ville bli med, på en kjøretur rundt i grenda etter melketid. Mor, Åshild og de mindre barna satt inne i bilen med Helge og Signy, mens vi større var ute på tilhengeren. Det var så mange mennesker rundt oss at det blir vanskelig å huske navn og slikt etter så mange år.

Så begynte turen med mye skrik og skrål: Hurra for Norge! Vi er fri! Vi er fri! Hurra, hurra, hurra! Så sang vi nasjonalsangen om igjen og om igjen! Det tok ikke slutt. Det var Norges frihetsdag som ble feiret! Det måtte bli feiret!

Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem…….

Med ønske om en riktig god frigjøringsdag!

Vesla, mai 2015

Tusen takk til tante Anne for en innholdsrik beskrivelse av frigjøringsdagen 1945.

Innlegget ble også publisert i 2015.

Norges flagg

Traktoren, ja.

En beskrivelse av livet på Sem etter at traktoren ble tatt i bruk – en historie fra «gamle dager» fra min tante:

Etter krigen dro fremdeles hestene bonden etter plogen, harva, såmaskinen, slåmaskinen, opptageren og ve’a-lasset. Hesten dro vognen til fant og fintfolk, sånn var’e bare…Unntatt nabo’n. HAN hadde traktor. Rød, vel den hadde vært rød, det var tydelig. Den hadde hjul av reint jern. Store bakhjul, små foran. Den kjørte nabo’n fornøyd opp og ned forrene, opp og ned, fram og tilbake. Hestevendene gikk helt ned til veien, helst over…

Men en mørk kveld hørte vi en ny lyd utenfor kjøkkenvinduet. Der var en ny, grå-blank Ferguson med bakhjul så store som fjell; breie med markerte V’er. Forhjula var små med renner langsmed. Det var et vidunderlig syn. Onkelen vår, som brukte hver øre med fornuft, hadde kjøpt den, jeg trur fars andel var at han kjørte for onkel og seg selv. I hvert fall ble det traktor’n som ble hestekreftene, og hestene ble pensjonerte til hesteflokken i himmelen.

Fra denne kvelden ble det en ny levestil på gården. Det ble sjelden tid til en pause, det ble heft å ta seg tid, måtte rekke både seg sjøl og halve bøgda som sto på tur for å låne far til å kjøre «litt for de au»…… Onkel var jo først, så far, og så resten av Sneltvedt bønnane’. Det ble vel slitsomt det å få det gjort, men tidene krevde det. Større jorder, mer grøde.

Traktoren hadde lys, så han kunne kjøre om kveldene, langt til natt om det krevdes, og det gjorde det! Mang en kveld sto mor i vinduet og skuet, «kommer han ikke snart»…Omsider kom han inn støl og støvete, men aldri hørte jeg han klage; bare på gikta og isjasen. Brukte ikke øreklokker den gangen, ingen skjul for vær og vind, bare på med en frakk tli; ørelappene ned hvis det blei for surt…… Sånn var’e bare.

Det var ofte at en kunne se traktoren dure i vei på en søndag, det var nærmest uhørt tidligere å arbe’ på en søndag…men vitsen om mannen som rasjonaliserte at det var bedre å sitte på høylasset og tenke på Gud, enn å sitte i kjærka og tenke på høyet var sitert ofte,…slik er vi jo, menneskene…

Åshild Pratt, mars 2014

Traktorer

Traktoren vi har på gården i dag.

John Deere 6130

Traktoren sjefsbonden kjøper neste gang??????

Historier fra gamle dager – Sleden

Samme dag som jeg la ut bilde av den gamle sleden vi fant på låven, fikk jeg en mail fra min tante i Canada. Hun kunne fortelle om barndomsminner fra da sleden ble brukt ved juletider.

Blåmann og Brona het de to hestene som mine besteforeldre hadde på gården for ca 70 år siden. Det var Blåmann som ofte dro sleden med pyntede barn og voksne på mange kalde juledagsturer fra Sem til våre slektninger på Sneltvedt. Sleden hadde en ordentlig bjørnefell som bestemor og mine to tanter satt på mens de kjørte av sted. Bestefaren min satt på den lille stolen bak og styrte hesten.

Tanten min husker spesielt de fine vinterkveldene de satt under fellen. Lukta fra Blåmann, og lyden av den ivrige tralten når han sprang etter frosthard vei. Det var ikke så mange som hadde bil den gangen, så veiene var humpete etter spor fra hest og slede. Himmelen var klar med millioner av stjerner – og som alle andre barn, var det Karlsvogna hun lærte navnet på først.

Karlsvogna lyser klart over låvetaket på Sem hver eneste kveld, og jeg husker godt at da jeg var liten, lærte jeg også navnet på dette stjernebildet – et stjernebilde som nå knytter sammen felles barndomsminner og blir til historier som jeg kan dele med dere.