På tide å si farvel…

Siste måltidet

Livet går sin gang – også på gården vår i Gjerpensdalen. Høsten har kommet, og snart skal dyrene som har gått ute hele sommeren, finne sin bås i fjøset. For å få plass til disse dyrene, må andre vike, og en høstdag i oktober kom dyretransportbilen fra Nortura for å hente seks dyr.

Det er strenge krav i Norge til transportering av dyr. Transportgrensen for firbente dyr er på maks 8 timer, mens gjennomsnittlig transporttid hos Nortura er under tre timer.

Fra Sem i Gjerpensdalen ble dyrene fraktet til Nortura sitt slakteri på Rudshøgda. Rudshøgda er Norges største baconfabrikk – og i tillegg til gris tar de imot storfe og småfe. De produserer blant annet forbrukerpakket biff, kjøttkaker, karbonader, kjøttboller og marinerte produkter.

Når dyra skal til slakting, er dyrevelferden viktig. Dyktige fagfolk gjør alt for å sikre at dyrene ikke blir stresset og at de opplever ro både ved henting på gården, under transporten og under oppholdet i fjøset på de ulike Norturaanleggene. De sørger også for å ta godt vare på dyrene ved bedøving og avliving, slik at de er rolige og ikke opplever smerte.

God slaktehygiene er avgjørende for å hindre at bakterier og andre uønskede mikroorganismer overføres fra hud og tarmer til kjøttet. I Nortura jobbes det kontinuerlig med å overvåke og forbedre rutinene på slakteriene. Dette gjøres for at maten som produseres skal være trygg å spise. Mattilsynets veterinærer er til stede hver dag under hele slakteprosessen. De kontrollerer både de levende dyrene før og under slakting, og de ferdige slaktene. Dette gjelder alle dyreslagene. Kjøttkontrollens ovale godkjenningsstempel er et bevis for at slaktene er godkjent som menneskemat.

Kilde: http://www.nortura.no

Litt trist...

God frokost

Hva skjer?

På vei inn i bilen

På vei til slakteriet

Budeie for en helg

Fetter forteller hva kuene heter

«Hei Mø! var åpningsreplikken da KU-sinen kom kjørende inn på gårdstunet torsdag ettermiddag. Byfrøken fra Oslos beste vestkant er hun, men vi skjønte fort at det var mange budeie-gener i denne jenta. Det første tegnet kom allerede da tante hadde vært og kjøpt nytt fjøstøy – grønn jakke fra Felleskjøpet var jo kjempe stas!

Tidlig om morgenen og presis kl, 16.00 på ettermiddagen satt vår lille KU-sine tålmodig på fjøstrappa og ventet på sjefsbonden. Sammen tok de alle fjøsstellene i helga, og dyrene fikk både mat og stell – det var til og med stas å måke møkk! Mange gode inntrykk og opplevelser for ei lita budeie.

Da jobben var gjort, ble lyset slukket, og så var det «Natta Mø!» Om KU-sinen rauter i søvne i natt når hun kommer tilbake til Oslo, det er fortsatt uvisst……..

 

På vei til fjøsstellet

På tur i forvogna

Tomt!

Mat til dyrene

Kos med dyrene

Onkel og KUsine gir dyrene gress

Privatsjåfør

Ei budeie må kunne kjøre traktor

Moro med traktor!

Kumatpakker – del 1

20140614_142050

«Reven og den retthalede Grisungen hjalp Kua med vintermaten. Når det kom snø, gikk det ikke an for Kua å finne mat på bakken lenger, så da måtte hun ha kumatpakker. De lå som store egg på jordet. Reven dro plasten rundt en diger ball med gras og teipet godt igjen………. Nede på sletta sto Kua og snuste på en av matpakkene. Akkurat den matpakka var fylt med deilig kløver. Den skulle ikke åpnes før på julaften, derfor hadde Kua lagt den litt til side………. Kua så fornøyd bort på matlageret sitt. Åtte store porsjoner med grøntfôr, det burde holde til våren kom.» (Utdrag fra boken «Kumatpakkene» av Bjørn F. Rørvik)

Det er ikke akkurat slik det foregår, men å lage «kumatpakker», «traktoregg» eller rundballer som det egentlig heter, krever riktig timing og mye jobb. Vi slår som regel graset første gang i begynnelsen av juni. For å få best mulig kvalitet, skal graset slås ved «begynnende skyting» – det vil si når graset «blomstrer». Prosessen som starter da er lang; først skal graset slåes med slåmaskin, deretter vendes og legges i rader med en strenglegger før det rulles sammen til rundballer med en rundballpresse. Til slutt pakkes hver rundball inn i 6-8 lag med plast slik at plastpakningen blir lufttett. Etter dette samles rundballene inn med traktor og lagres utendørs hele vinteren. Til slutt tar vi fôrprøver av rundballene. Fôrprøvene sendes inn til analyse av næringsstoffene slik at vi vet hvilke dyr som skal fôres med hvilke rundballer.

Dette var en forenklet versjon av prosessen fra gras til rundballe, men nå vet du litt mer om hvor mye jobb det er for bonden å høste fôr til dyrene. Kunnskapen kan du videreformidle til andre neste gang du kjører forbi et jorde med «kumatpakker» – og kanskje det er julematen til Dagros som ligger i en av rundballene du kjører forbi?

Oppe før hanen galer……

DSC01162Etter at vi kom hjem fra fjellet, er det «midt-i-mellom» som har vært avløser for oss på gården i vinterferien. Hver morgen – nesten – har han vært oppe før hanen galer, for å være med sjefsbonden i fjøset.

I tillegg til at det er mye selskap i en gårdsgutt, er han også til stor hjelp. Han har i løpet av uka lært seg alle fôringsinstruksene, slik at sjefsbonden kan gjøre andre oppgaver mens dyrene får mat. Det er ikke slik at alle dyrene får likt fôr; kuene får noe, kalvene får noe annet og oksene får litt mer enn de andre. Gårdsgutten teller, veier og lesser opp slik at alle får det de skal ha. På den måten får vi sunt dyrehold, og forbrukerne får kjøpt godt kvalitetskjøtt fra Gilde i butikkene.

Bli med gårdsgutten i fjøset.

DSC01002Lørdag ettermiddag stilte vår yngste gårdsgutt opp i fjøset for å hjelpe til med og mate dyrene. Vi har valgt å ha dyr på gården, så da må vi på jobb morgen og kveld, 365 dager i året, i all slags vær – og derfor er godt å få hjelp en gang i blant.

Gårdsgutten stilte selvsagt med grønn Felleskjøpet-dress og caps. Alle blir født med det på når man vokser opp på landet. 🙂

Hils på Maia, Juli, Frida og mange flere.

photoeffect_1423044132543Det er ikke mine gode venner eller nye følgere på bloggen, men det er navnet på noen av kyrene vi har i fjøset. I dag skal dere nemlig få bli bedre kjent med husdyra våre.

I min barndom hadde vi melkedyr på gården i Gjerpensdalen. Vi hadde ca 24 dyr som melket, og til sammen leverte vi 121.000 liter melk i året. Da foreldrene mine bestemte seg for å bli pensjonister, og Vidar og jeg skulle overta, hadde vi en lang prosess for å finne ut hva vi ville: Ha melkedyr? Ammekyr? Ingen dyr? Det endte til slutt med at mine foreldre solgte melkekvoten, og Vidar og jeg satset på ammekyr. Da vi overtok i desember 2013, hadde vi 10 kviger. Sommeren 2014 fikk vi 7 kalver, og i løpet av fjoråret investerte vi i flere ungdyr og okser slik at vi nå har totalt 39 dyr i fjøset med stort og smått.

Charolais, Limousin, Hereford og Blonde Aqetaine er verken biler eller gode rødviner, men ku-rasene vi har i fjøset. Hver rase har sine egenskaper; bl.a. så har alle Hereford et karakteristisk hvitt ansikt med rød «frakk». De har et godt lynne – er snille som lam – og gir god kjøttkvalitet. Limousin er fra Frankrike. De er rødbrune i fargen. Limousin har lang levetid og får livskraftige kalver. Charolais kommer også fra Frankrike, og var opprinnelig et trekkdyr. Det har gitt rasen mye muskler over rygg og lår. Dyrene kan veie opptil 800 kg. Her er det krefter! (Kilde: agropub.no)

Dyra fôres og stelles to ganger om dagen. De får rundballer, høy og kraftfôr. Vidar er sjefsbonden og har hovedansvaret for at dyrene trives og blir store og feite – spesielt oksene våre. Alle dyrene må også klippes og børstes jevnlig når de står inne på vinteren. Tolv av kuene er drektige, så i mai og juni kommer det mange kalver til verden på gården. Det blir en spennende tid…… Men ennå er det noen måneder til våren er i anmarsj, og frem til det må kyrne våre tilbringe dagene inne i fjøset og drømme om grønt gress.

Ha en ku-l dag!

Velkommen!

Ja, da var det gjort……… Jeg er en blogger. Eldstemann mener at bloggen er min 40-års krise, men jeg kan forsikre dere om at jeg ikke skal være en rosa-blogger. Tvert imot, dette er en usminket blogg som forteller om livet på landet, på en gård i Gjerpensdalen i Skien.

Ideen til bloggen fikk jeg da jeg meldte meg inn i Norges Bondelag. Informasjonsbrosjyren jeg fikk fortalte mye om norsk landbruk og norsk landbrukspolitikk som jeg ikke var klar over; bl.a. at i Norge produserer vi under halvparten av det vi spiser. Vi blir flere nordmenn, og da må vi produsere mer mat! Og på de siste 20 årene har Norge bygd ned et produksjonsareal som tilsvarer 300 millioner brød årlig i all fremtid!!!

Det ble noen tankevekkere mens jeg satt og leste, og jeg tenkte at jeg må få frem for folk hvor viktig bonden er for Norge. Jeg håper å kunne videreformidle kunnskap om bondeyrket til dere gjennom denne siden – bøndene i landet vårt driver en viktig forvaltning av fremtiden og landets ressurser. Samtidig vil jeg vise dere mange bilder og fortelle om hverdagslivet på gården vår; om livsstil, dyr, tradisjoner, skogbruk, hage, mat og mye annet spennende.

Gården vår ligger nord i Skien. Jeg er født og oppvokst på Sem, og min mann og jeg overtok gården i desember 2013 da jeg er odelsjente. Vi bygde kårbolig på tomta i 1996, og har siden den gangen forberedt oss på å drive og leve av gården. Som bønder er vi ganske «ferske i gamet» – vi prøver og feiler – men heldigvis har vi god hjelp av gårdsgutten vår, min far, som bor i hovedhuset på gården. Vi har også tre gode hjelpere i de flotte guttene våre på 10, 12 og 16 år. Sammen er det vi som driver gården Sem Midtre i Skien. Jeg gleder meg til å fortelle dere mer om hvordan livet på landet er.

Dere kan også følge meg på Facebook og Instagram.

Velkommen til bloggen min.

Kalven Maia

«Maia» født i mai 2014

Rundballer

«Traktoregg»

Kornhøsting

Tresking av korn i 2014